1. mai holdt styremedlem i Oslo Arbeidersamfunn, Bente Bjørke, denne appellen ved graven til Einar og Werna Gerhardsen:

Kjære kamerater, gratulerer med dagen!

Det er veldig hyggelig å få lov til å snakke her ved Einar og Werna Gerhardsens grav. Begge to er viktige personligheter i historien til arbeiderbevegelsen i Norge og i Oslo.

Hvert år hedres ”Årets Peer Gynt” under Peer Gynt stevnet på Gålå i mine hjemtrakter i Gudbrandsdalen. Prisen gis til en person som har våget og evnet samfunnsengasjement både i Norge og internasjonalt, og som har profilert Norge på en positiv måte, nettopp slik Henrik Ibsen gjorde gjennom sitt forfatterskap og blant annet gjennom dramaet ”Peer Gynt”. Første gang Peer Gynt-statuetten ble utdelt var i 1971. Da gikk den til Einar Gerhardsen for hans innsats som statsminister i Norge under gjenoppbyggingen etter krigen.

Det er få som har evnet mer samfunnsengasjement enn Einar Gerhardsen.

Einar drømte om at hvert enkelt menneskes verdighet skulle respekteres, og at ingen måtte stå med lua i hånda. Han ville ha et samfunn hvor alle skulle ha arbeid, en god bolig, lik rett til utdanning, en tilfredsstillende levestandard, økonomisk trygghet, også under sykdom, uførhet og alderdom, og muligheter for en meningsfylt fritid.

Mye av dette tar vi for gitt i dag.

Vi forventer at alt skal være så greit og ukomplisert, men tidligere generasjoners menn og kvinner har måttet kjempe hardt med mye motgang, og mange nederlag for å nå dit vi er i dag.

Norge har forandret seg siden disse rettighetene ble kjempet frem.

De som kjempet frem vårt velferdssamfunn ville ikke akseptert at vi har innvandrere i Norge i dag som, tross et sterkt ønske om å arbeide, faller utenfor på grunn av diskriminering og manglende norskunnskaper.

Mye av den velferden vi tar for gitt i dag er det sterke krefter som vil endre på og radere ut. Jeg tenker særlig på våre politiske motstandere, og i første rekke makten her i Oslo. Vi må ikke glemme at Norge ikke ble et overflodssamfunn av seg selv. Landet vårt hadde ikke blitt slik uten offer og harde tak.

Det er viktig å huske på at det også i dag ikke er alle som får ta del i vår velstand. I Oslo har vi den høyeste andelen fattige i Norge, og hovedstaden er fortsatt det stedet i landet med størst forskjell i de økonomiske levekårene.

Det er nå 10 års forskjell på forventet levetid mellom øst og vest i byen. For menn er forskjellen hele 12 år.

Da Werna giftet seg med Einar i 1932 tok hun tittelen ”husmor”. Ikke bare fordi det var forventet av henne, men også i solidaritet med alle de familiene som måtte klare seg på en inntekt.

Selv om Werna ikke var i arbeid, var hun en engasjert og sterk kvinne som vi unge kvinner har mye å lære av.

Arbeiderpartiet sin kvinneforening ble startet allerede i 1901. Vi kan være takknemlige for at likestillingskampen har kommet langt, men det er fortsatt mye som står igjen. Dette ser vi spesielt med tanke på likelønn, den høye andelen kvinner i ufrifillige deltidsstillinger og den høye arbeidsledigheten blant kvinner med minoritetsbakgrunn.

Det er mange grunner til at dagen i dag, arbeidernes dag, fortsatt er så viktig!

Vi skylder både Einar og Werna å fortsette deres arbeid for et varmere og mer rettferdig samfunn!

Takk for oppmerksomheten!